Anne Lisbeth Øiseth holdt foredrag om snitt og søm i skjorter og serk i folkedraktene på Fagdagane i bunad og folkedrakt 2025. Hun har bearbeidd foredraget til innlegg på nettsiden. Her kan du lese om materialbruk, ulike snitt på skjorte, serk og halskjorter og løse linninger.
Strie og ull var det vanligste skjorter og serker ble sydd i hos arbeidsfolk helt frem til 1900-tallet, mens både lin og bomull ble brukt til finere plagg. Med det klimaet som vi har, er det ganske naturlig at både kvinner og menn hadde ull innerst på kroppen spesielt om vinteren. Antakelig ble det brukt etter at symaskinen kom også.
Fra siste del av 1800-tallet ble det brukt strikkede trøyer, og de var nok mer behagelig enn ullskjorter som var vevet, men de vevede var mer slitesterke. Ullskjortene var sydd i primærsnitt av hjemmevevet tøy, og noe enklere enn skjorter i hamp og lin. Kilder i Gudbrandsdalen forteller om ulltrøye som hverken hadde linninger i halsen eller ved hånden. Ermet hadde skrådde sømmer (eller sneide som de sa i Gudbrandsdalen), og halssplitten hadde belegg som kunne kneppes og dekke åpningen. Man finner visst kun en ullskjorte fra 1700-eller tidlig 1800-tallet i Gudbrandsdalen i dag, og det har kanskje noe med at de var mye i bruk kombinert med vasking i varmt lutvann, skylling i kaldt vann og banketreet, så de både krympet og ble sprø og utslitt.
Lin er en av våre aller eldste nytteplanter og har vært dyrket fra tidenes morgen. I europeisk historie har lin som tekstil særlig vært brukt som undertøy, som serken og skjorten. Man er usikre på hvor lenge lin er brukt i Norge, men det finnes sikre funn hos oss fra eldre jernalder, og det er også funnet linfrø i Osebergskipet som stammer fra vikingtiden. Lin var den viktigste tekstilplanten i Norge, da bøndene kunne dyrke den selv, frem til den blir utkonkurrert av den billigere bomullen. Ikke alltid slo høsten til og linen ga korte og svake fibrer. Trådene måtte da spinnes grov. Var det mulig ble de lengste og sterkeste fibrene spunnet til sytråd og brodergarn. Linsøm ble utført av kvinner i hjemmet, og hadde ikke en såkalt «korrigerende instans» som det var blant et laugstilknyttet håndverk. Det er vel kanskje derfor at broderisting er i såmange lokale navn. Som f.eks. labbsøm, tjukksaum, flatsaum, krullesaum og flammesaum som alle betyr en kanskje mer brukt benevnelse i dag: plattsøm.
Fra de første tiårene av 1800-tallet importerte bomullsstoffer, råbomull og bomullsgarn en stadig større utfordring for gårdbrukerne på Hedemarken som drev med salgsproduksjon av linvarer. Linet var kostbart å fremstille, kvaliteten til tekstilene var blitt strammet inn og de lette og behagelige bomullsstoffene var blitt populære i by og bygd. Gårdbrukerne valgte å ikke tilpasse seg den nye situasjonen, og trakk seg ut av markedet. På Toten derimot innkluderte kvinnene bomullen i sin tradisjonelle tekstilproduksjon og fortsatte salgsvirksomheten. Bomull var ikke ukjent forkvinnene på Hedemarken som interesserte seg for mote. De hadde kjøpt råbomull siden 1770-årene, spunnet den og brukt den sammen med lin til lerret. Så de fortsatte med det, men kun til eget bruk. De kjøpte også bomullstoffer hos de lokale kremmerne. Den store salgsproduksjonen av linvarer tok slutt, og ved midten av 1800-tallet var det bare noen mindre gårder og profesjonelle veversker som fremdeles holdt på.
Silke var nok det aller fineste man kunne ha, men det var alt for dyrt for folk flest selv om det forekom av og til, og i skjorten ble det nok kanskje helst brukt i broderiene. I perioder, som på 1700-tallet, ble det innført forbud mot silke for å fremme sparsommelighet og hindre bønder i å bruke luksusvarer, noe som førte til krav om godkjennelse og stempling av silkeplagg for rike bønder. Det var allikevel tillat å bruke det de eide av silke før forbudet.
Symaskinens historie startet på midten av 1700-tallet, hvor de første eksperimentene begynte med nålen på symaskinen. Først rundt 1850 ble symaskinen produsert i stort monn og de ble først brukt i industriell produksjon, spesielt i tekstil- og konfeksjonsindustrien. Den kom også raskt til Norge, men selvfølgelig en kostbar investering for menig mann i gata.
Skjorter ble mye brukt som gaver, og ble gitt som tegn på vennskap. Admiral Kristoffer Trondsen Rustung i Kvinnherad fikk ei skjorte i gave fra Kurfyrstinne Anna av Sachsen. Hun skriver til ham i 1559:
«Havde du ikke under vårt besøk i København kørt vore Jomfruer således i Ring og givet dem Grund til at blive undselige, så vilde de måske have holdt på at Skjorten var bleven lavet langt bedre og smukkere.” (Hardangerbunaden før ogno av Gudrun Stuland).
Skjorta var også en vanlig festegave fra jente til gutt. Det var et kjærlighetstegn, og bruden skulle sybrudgomskjorta. Det var plagget som ble båret nærmest kroppen og skulle være tegn på varme og vennskap. Noen sier også at det skulle være et bevis på at man var dugelig kjerringemne og at hun kunne sy skjortene han senere ville få brukfor. Broderiene skulle vise dyktighet og at man var fingernem. Mannskjorter fra eldre tid finner man svært få av. Brudgomskjorten ble ofte bare brukt to ganger i livet, først da han sto som brudgom og deretter da han ble lagt i graven.
Serk (norrønt serkr) er et svært gammel nordisk navn for underklede. I middelalderen, fra ca. år 1000 ble mannen fremstilt med skjorte av lin, kjortel som rakk til knærne, bukse og strømper. Kvinnene hadde serk av lin, fotsid vid kjortel, ofte med trangere livstykke. Begge hadde kappe utenpå. Dette var nok en drakt beregnet på overklassen i det norrøne samfunnet. Ull og hamp ble som tidligere nevnt brukt av de fleste innerst om vinteren, selv etter at linskjorten ble et klesplagg for allmuen. Ullskjorta skulle ikke vises, men den ble trolig brukt som forbilde når linskjorten ble sydd.
Det var først på 1500-tallet i renessansens Italia at det ble på mote å bruke lin i undertøyet. Da ble også moten mer tilkneppet over brystet, og det ble mer vanlig med krave på serken som kunne sitte tett inntil halsen. Linen skulle synes i halsen og ved hånden, og ved halsen ble den tett rynket for å vise overflod av materiale.
Serk var en betegnelse for underkjoler eller undertøy som kvinner brukte. Den kunne være klipt i et helt stykke, uten hals- og ermlinninger, heilklipt serk, eller i en overdel og en nederdel som var sydd sammen i livet, en overdelsserk. Nederdelen var ofte i et grovere stoff. Man tenker at den lange, hele serken kan stamme fra middelalderens serk. Begge typene har kiler i sømmene på nederdelen for å få mer vidde, og lengden har vært litt nedenfor knærne. De eldste serkene var sydd i hamp, ull eller lin.
Nå var det ikke sånn at kvinnene alltid hadde hele serker. Skifter skriver også om «løse» korte skjorter og understakker. Dette ble f.eks. brukt når kvinnen ammet. Da kunne hun løsne på snørelivet og brette opp skjorta så hun kunne amme barnet. Ragnhild Bleken Rusten skriver i boken Folkedrakt og bymote i Gudbrandsdalen 1650 – 1940 at «I 1850-årene fortelles det fra Hadeland at skjortesplitten ble forlenget og knappet nederst « - je trur a hette sugesmau»
Mennenes underklær het skjorte, dvs. en lang skjorte med splitt i sidene. I forhold til serkene var mannens skjortenoe enklere. Mennenes skjorte hadde alltid splitt i siden, og øverst ble det påsydd en liten splittsmutt som en forsterkning. Skjorteflakene ble brettet inn rundt benene (altså bakfra og forfra), og var mannens underbukse. Ut ifra skifter virker det som om menn begynte å bruke underbukser før kvinnene.
Magny Karlberg skriver i boken Fra Versailles til Valdres at «Skjorte er namnet på mannen sitt undertøy, og er it plagg som i bruk motsvarar overdelsserken for kvinna. Bunadsrørsla på slutten av 1800-talet får ta skulda for at overdelen for kvinna i dag blir kalla skjorte. Kan hende er det på tide å ta dei rette namna i bruk att.»
Mange reagerer på at dameskjortene var/er så korte i livet, og når man ser på de gamle dameskjortene, ser man trådrester av at det har vært påsydd noe fra livet. Dette stemmer med serkene som har påsydde underdeler. Etter at underbuksen også ble et akseptabelt plagg for kvinner rundt midten av 1800 var det kanskje ikke så stort behov for de lange serkene lengre og underdelen på serken ble fjernet. Overdelen var jo like fin,mens underdelen kanskje ikke var like delikat lengre. Kilder har fortalt at de husker at de gikk uten underbukse under stakken frem til slutten av 1800-tallet.
Kaste/caps/lygar/halsklut kjært barn har mange navn, og er nok eldre enn vi før trodde. De er/ble brukt av både kvinner og menn i omtrent hele vårt langstrakte land. Det er da en halslinningsom er sydd til 4 eller 5 rektangulære tøystykker. F.eks. et kort bakstykke, 2 skulderstykker med eller uten rynker og noen ganger forstykke/bryststykke. Halslinningen er ofte dekorert, og noen ganger også på bryststykket. Dette plagget ble noen steder brukt utenpå skjorten eller serken ved høytidelige anledninger, eller når trøyeerme var så smalt at man ikke kunne ha skjorte inni. Vi finner en del skjorter og serker som var helt uten broderier på kraven, og ofte er kraven forholdsvis smal, da kunne halvskjorten brukes som en ekstra dekor og holde kostnadene nede. De trengte ikke en hel skjorte når det bare var kraven som skulle vises. Ofte ble det brukt sammen med løse ermlinninger kalt f.eks.«fyriermer» (Hallingdal) eller «småermer» (Hordaland) eller løsermer. Løsermene finner vi helt tilbake til 1700-tallet, og ble også brukt på de ¾ lange ermene på kvinneserken.
Betegnelse: gml.norsk «skyrta» og skal bety avskore eller kort plagg. Heretter er skjorte et felles betegnelse på overdelen til både menn og kvinner.
Man kan dele skjortene inn i 3 grupper ut ifra snittet. Det være seg:
- Gruppe A: Bol klipt i et rektangulært stykke med halslinningen glatt isydd.
- Gruppe B: Bol klipt i et rektangulært stykke med innfellinger satt inn mot halsen for å få mer vidde. Og halslinningen er sydd på til heleller delvis rynking eller legg/folder.
- Gruppe C: Andre skjorter som har et mer oppdelt mønster, hvor bol foran og bak er klippet hver for seg eller de skjortene som f.eks. har bol og ermer som er klippet i et helt stykke. Sistnevnte er av noe nyere tid.
Gruppe A og B kan deles inn i flere grupper ut ifra hvordan forskjellige stykker er påsydd skjorten. Det være seg hele eller oppdelte skulderstykker i gruppe A, og forskjellige typer innfellinger mot halsen i gruppe B. f.eks. rektangler, trekanter, kombinasjoner av skulderstykker og innfellinger. Dette er en videreføringen av serkenes utseende og snitt.
Delene på skjorten:
Bolen i gruppe A og B er som tidligere nevnt klippet i et helt stykke, trådrett. Man ser at bredden på bolen til både kvinne og mann kunne være lik vevens bredde f.eks. 60 cm bred, siden det er jarekanter på hver side, andre ganger bare på den ene siden. Det gjorde at de hadde veldig smale sømrom som ble sydd ned med faldesting, altså indresøm, bare 3mm bred. Man ser også at tråden er ganske grov. Fransksømmen kom på slutten av 1800-tallet, og er mer knyttet til sømteknikkene på symaskinen.
Snittet på mannens skjorte har hovedsakelig holdt seg som de eldste skjortene med unntak av halsåpningen. I Gudbrandsdalen begynte man litt før 1860 å sy stolpe på manns-skjortene, og de ble festet med knapp og knapphull øverst på høyre side. Vi kan sammenligne den med en lang busserull.
Skulderstykker, halsåpning:
Eldre skjorter som har halslinningen«glatt» påsydd eller med noen rynker, kan ha en forsterkning i «halsbuen» med et stykke stoff på undersiden. Noen ganger er det dekorert f.eks. skjorter fra Trøndelag, Nord-Møre, øst-Telemark.
Innfellingene for å få mer vidde i halsen er rektangler av varierende størrelser som enten ble felt inn oppå bolen eller under bolen, eller det kan være trekanter som felles inn. Da er det som regel bare deler langs halsåpningen som er rynket eller det er glatt.
Halslinningene på både skjorter og serker varierer fra bare en smal løpekant til 10-13 cm høye linninger/kraver. Lengden på kraven ble på de aller fleste skjortene tilpasset den som skulle bruke den. Men man finner varierende lokale tilpasninger som f.eks. halslinningene i øst-Telemark som kunne være opptil 55/60 cm, hvor de hadde skjerf eller tørkler inni (disse er hovedsakelig glatt påsydd skjorten) og motsatt er øverst i Hallingdal hvor de var bare 33-36 cm lange og veldig høye, borti 12-13 cm. Halslinningen er der påsydd til rynker, men her flyttet de søljen lengre ned foran. Grunnen til at de var så høye, var fordi de skulle vises overtrøyekraven eller over halskluten/sløyfa. Midt bak ble det ikke brodert, da det ble skjult av «skuven»/dusken på lua. Her er også halvskjortene godt representert.
Vidden på skjorteermene varierer fra 40 til rundt 60 cm. Noen ganger ser man at det ene ermet er skjøtet. Ofte er det på det venstre erme og på forsiden. De utnyttet enhver bit av tøyet. Hvis man måler det hele høyre ermets vidde og legger til den største delen av det venstre erme får man som regel vidden på bolen. Biten som ble skjøtet inn er fra restene som det også skulle klippes linninger og lasker/kiler av.
Kilen under erme ble sydd inn for å få bedre bevegelse. Nyere skjorter fra århundreskifte 1900-tallet i Voss og Nordhordlandble klipt med bol og erme i ett stykke, altså gruppe C. Et annet unntak er manns-skjorten til Sunnfjord, som er åpen under erme. På noen skjorter ser man at ermkilen er klippet i ett med ermet. Det er nok ingen fasit på at sømmen på ermkilen skulle være på forsiden eller baksiden, det varierer.
Øverst på erme mot bolen, kan det ligge små legg. Det er innover, utover, bakover eller rynker. De kan være samlet eller fordelt langs hele kanten mot bolen. Noen få har også skulderstykke som går ut over ermet som f.eks. fra Sunnmøre, mens andre igjen er sydd helt glatt til bolen.
De aller fleste skjortene er rynket nederst mot hånden hvor en ermlinning er sydd på. Det er sydd inn rynketråder og avstanden er oftest 3-5mm mellom trådene, alt etter hvor bredt rynkefeltet skulle være. Det varierer fra skjorte til skjorte hvorvidt det er glatte partier før og etter rynketrådene, og det er stor variasjon etter hvor vide skjorteermene er. Legg nederst på erme finner vi først etter 1870 årene, f.eks.skjorter til beltestakken. Gjerne dekorert med knuter og kjedesting. Ermsplitten sys i sømmen på erme, og her bare nevner jeg at skjorter som har splitten utenom i sømmen er fra nyere tid. Skjorter uten ermlinninger kjenner vi kanskje best fra Øst-Telemark, som ble kalt slengerm-skjorte, men man finner også noen få herre skjorter som bare er faldet nederst mot hånden f.eks. i Hordaland og Gudbrandsdalen.
Rynketråden ble, og blir, sydd i enkeltstoff, men Vibeke Hjønnevåg skriver i Magasinet Bunad om noen skjorter som ble funnet på gården Rødningen i Nes i Hallingdal som da løselig kunne tidfestes rundt 1770. Hun skriver: Erm- og halsåpningene er striperynket med 2 rynketråder. Tøyet er brettet dobbelt slik at sårkanten er bøyd ned. Det er rynket gjennom dobbelt tøy på den øverste rynketråden. Den andre rynketråden er rynket gjennom enkelt tøy………Bakstykket på erm- og halslinningen er festet nederst på rynken på den 2.rynketråden.
Dette gjør at håndlinningen og erme ligger kant i kant, istedenfor at erme ligger inni håndlinningen. Dette er sånne små finurligheter som viser til noe særegent.
Når man har kommet ned til håndlinningen vil jeg nevne noen av lukkingsmetodene som var i bruk. De fleste er kjent med knapphull til mansjettknappene, som blir sydd ut ifra størrelsen på mansjettknappen. De eldste mansjettknappene hadde knapp på begge sidene. Det ble også brukt bånd eller snor, enten sydd fast i kanten på linningen, med løpegang eller det ble sydd prenhull og knute på for at snoren ikke skulle gå gjennom hullet. Hekte og hempe ble også mye brukt. Knapphullene blir ofte sydd under broderiet, eller som f.eks. i Sigdal hvor det blir lagt inn et tomt felt i broderiet til knapphullet, hvor broderiet over og under er forenklet for å tilpasse knapphullet.
Bunadene som er i bruk i dag, er stort sett hentet fra det fineste folk hadde av klær fra 1700-tallet og fremover. Skjorter som ble brukt på de store høytidsdagene bl.a. i kirken. Et unntak er skjortene som brukes i dag fra Hallingdal. De aller fleste har nydelige hvitsømsbroderier med mønster i sikksakk, tunger, bølger overøst med prenhull, de er nydelige.
Men, i Hallingdal ble de hvitsømsbroderte linningene brukt på vanlige søndager. På store helligdager skulle det være «gådnsauma» linninger, altså brodert med farget ullgarn, og Aagot Noss skriver i boka Nærbilete av ein draktskikk: Gådnsaumakragar vart berre bruka til «rettigt fint». Det er når dei var «fullt kyrkjekledde»med opentrøye og full sylvstas. Til gådnsauma kragar høyrde gådnsauma hette, om dei hadde ei slik. Det vart bruka når det var høgtidsmesse og i bryllaup. Brura skulle alltid ha gådnsauma kragar.
Broderiene på de gamle skjortene var i ull, lin, silke eller en kombinasjon. Jeg tenker som så at skjortebroderiene er et kapittel for seg, men jeg vil slå et slag for hals- og håndlinningenes attersting og andre dekorsømmer. Sting som blir sydd gjennom dobbelt stoff for å gjøre de mer stabile. Dette blir en liten pekefinger, men jeg oppfordrer alle som broderer skjortelinninger om å ta en titt på de gamle skjortene og se at bl.a. atterstingene ble sydd gjennom dobbelt stoff. Det «stiver» de litt opp,og blir faktisk litt mer holdbare.
Anne Lisbeth Øiseth
.svg)